Å digitalisere seg til trøbbel…

[Om samfunnsmessige utfordringer som kan oppstå når tjenester flyttes over på nye, digitale plattformer. Et eksempel jeg tror mange nikker gjenkjennende til.]

– Så, hvor mye tjener du? Eller forresten, du trenger ikke si det, for jeg vet det jo allerede! Men været er greit, da. Hadde det bare ikke vært for den forbanka nordvest-trekken…

Velkommen til 2006. I kinesisk astrologi hundens år, i norsk sosiologi snokens år. Året da skattelistene ble underholdning på høyde med Dan Børges voluminøse krøller. Et fenomen jeg mener at på en nærmest skremmende måte illustrerer kraften – farene og mulighetene – som ligger i digital formidling.

Skattesøkene som på denne tiden ble foretatt over den tykke langpannepizzaen i kjellerstua, viser nemlig hvor fintunet og gjennomtenkt en digitalisering bør være for å gi merverdi. Skru ned Ravi-musikken på iPoden og bli med tilbake til 2017, så skal jeg forklare hva jeg mener.

Godt ment…

Offentliggjøring av skattelister er en lang tradisjon i Norge. Helt siden midten av 1880-tallet har listene vært offentlige tilgjengelige, med begrunnelse i at de virker disiplinerende på næringsdrivende.

Avvik mellom oppgitt inntekt og faktisk forbruk kan avsløres av Hvermansen, noe som helt klart er begrensende på svart økonomi. Genialt!

Men denne cirka 150 år lange genistreken gjorde noen merkelige krumspring omtrent på den tida da de første, overprisede flatskjermene ble båret inn på kemnerkontorene.

Fra 2001 valgte myndighetene å gjøre skattelistene tilgjengelige på internett. Et naturlig trekk i tiden. Men om det var i dotcom-boblens rus og med digitale ølbriller på at de valgte publiseringsstrategi, vites ikke. Denne var uansett mildt sagt offensiv.

Fra å  være et materiale som primært var tilgjengelig ved personlig oppmøte på likningskontoret, ble nå skattelistene åpnet for frie søk på nett. Og det skjedde ikke på Skatteetatens egne digitale flater, men ble snarere distribuert av private aktører med svart belte i tabloide fremstillinger og balansekunst på etiske grenseganger. Media goes offentlig forvaltning(!)

Avkledd og søkbar

Det skal de ha, myndighetene, de oppfylte skattelistenes hovedfunksjon gjennom den økte tilgjengeligheten for mottakerne: prinsipielt innsyn ble over natten praktisk innsyn, og det er grunn til å tro at skattemoralen sjeldent har vært så høy i befolkningen.

I iveren etter innsyn og gjennomsiktighet, to viktige grunnverdier i demokratiet, mener jeg imidlertid at balansegangen ble glemt.

Man undervurderte det faktum at endring i publiseringsstrategi – og tilgjengeliggjøring på (feil?) digitale plattformer – kan skape konsekvenser og ringvirkninger på flere plan.

Selv om man kanskje oppfyller én gitt funksjon på en bedre måte gjennom å ta i bruk de muligheter som digitalisering åpner for, kan andre funksjoner eller brukergrupper rammes negativt. Bivirkninger kalles det i pakningsvedlegg fra apoteket, og består ofte av svimmelhet og midlertidig synstap. Sideeffekter kan det kalles innen digital formidling, og de inkluderte i dette tilfellet avhengighet i befolkningen og misbruk.

At den digitale tilgjengeliggjøringen skapte et kikkerbehov i befolkningen var ikke det offentlige særlig lydhør for. Men da det ble rapportert et misbruk ved at kriminelle valgte ransofre ut fra listene, ble det satt en midlertidig stopper for massepubliseringen i 2003.

Myndighetenes digitale publiseringsiver kunne imidlertid ikke stagges, og i 2006 (snokens år), var det klart for comeback. Denne gangen uten adresseinformasjon i listene, men fortsatt (utrolig nok) formidlet gjennom media (pressen) som kanal.

Forskjellen fra sist, var at kanalen nå var blitt hissigere, gjerrigere og mer sosial. Mediehusene så sitt snitt i å la folkets kikkertrang kapitalisere seg gjennom klikk, og vise seg på bunnlinjen – med myndighetenes velsignelse. Så mens informasjon som adresseendinger lå beskyttet bak murer med flerfaktor-autentisering, ble folks inntekt og formue underholdingsinnslag til (pulver)kaffen.

Den lille lokalavisen hyret inn nevøen til redaktøren for å gjøre listene søkbare fra gutterommet, VG opprettet like godt Skattelister.no (som raskt ble en av Norges aller mest populære nettsider), og til og med trauste grunnpilarer i Medienorge, som Dagens Næringsliv og NRK, danset lambada med dømmekraften i perioder.

Vennelister importert fra sosiale medier kunne sjekkes, naboens skatt kunne konverteres til antall meter nybygd motorvei, og fjorårets nakne inntekt var kun et klikk unna ved oppslag i telefonkataloger.

skjermbilde-2017-01-20-13-46-12Publisert fordi skattetallene reduserer skattejuks, og styrker skattemoralen og demokratiet. Eller? Skjermdump av Dagens Næringslivs egenforfattede meta-tag for søkemotorene, her fra Googles organiske søk 20.01.2017.

Det spørs om ikke de kloke hodene som på midten av 1800-tallet utarbeidet forslaget til det vi kjenner som ligningsloven la en noe mildere betydning i begrepet offentlighet!?

At den valgte publiseringsstategien med full tilgjengelighet medførte en overdekning av informasjonsbehovet, ble tydelig etterhvert. Leserbrevene strømmet inn til landets redaksjoner, sosiale medier kokte, og psykologer rope varsku.

Lavinntektsgrupper myste mot spotlighten, barn ble mobbet, og (lovlige – ja de finnes) nullskatteytere følte seg kriminalisert. I tillegg er det vanskelig å argumentere mot at listene fortsatt fremstod som en perfekt database for kriminelle.

Festen er flyttet – til likningskontoret

Svaret fra myndighetene kom i 2010-2011, og innebar å ikke la media å offentliggjøre skattetallene lenger. Skattelistene ble heller flyttet til Skatteetatens nettsider (innovativ tanke!), og gjort søkbar etter innlogging der.

Å flytte festen fra Ibiza til Jan Mayen la naturlig nok en viss demper på utskeielser og forbruk, men fortsatt hang det titalls millioner av søk igjen. Kanskje ikke så rart at folket hadde absinenser, når Staten hadde bjudat på «all inclusive» på «Viking Bar» hver høstferie 4-5 år på rad.

skjermbilde-2017-01-21-13-27-21
Ingen tvil om at myndighetene, gjennom sin publiseringsstrategi av skattelister via kommersielle medier, skapte et behov hos folket. Plutselig var det en ny type jakt som gjaldt hver høst. Informasjonssuget som oppstod idet listene ble flyttet over til Skatteetatens digitale plattform i 2010-2011 vises som to markante topper. De siste års «avrusing» synes også tydelig i søketrendene fra Google. (Kilde: Google Trends.)

Kontrabeskjed: festen er avlyst!

Fra 2013 valgte myndighetene å stramme til krana skikkelig. Da ble logging av søk i skattelistene innført, en praksis som enda er gjeldende. Det vil si at personer som har blitt søkt på, kan se hvem som har søkt på dem.

Dermed har vi beveget oss til den helt andre siden av skalaen. Ikke bare har vi flyttet oss fra Ibiza til Jan Mayen, men vi er også på nachspiel nedi en kjeller på ei forskningshytte. Med varmen skrudd av. Alene.

Myndighetene har skrudd ned den elleville discoen, og flyttet seg bort fra de tærne de nærmest stod og hoppet på med spisse, digitale hæler. Men faren er at de i opprydningen etter festen nå står i fare for å smelle kosteskaftet i trynet på samfunnet og demokratiet.

For med logging av søk i skattelistene, mener jeg man setter prinippet om innsyn og gjennomsiktighet på spill. Å for eksempel søke på «big spenderen» av en sjef nå, vil fremstå som en omtrent like dårlig søknad om forfremmelse som å tørke av dressingflekkene på hendene på minkkåpa hennes, den som henger så laglig til der i kantina. Det kan være fristende, men man gjør det bare ikke.

Jeg mener at eksempelet med offentliggjøring av skattelister, og myndighetenes vingling rundt dette, på en god måte belyser utfordringer knyttet til digitalisering, og (mis)bruk av de mulighetene digitale kanaler byr på.

Å «digitalisere» skattelistene fremstod i ordets bokstavelige forstand fornuftig og naturlig. Men når man valgte en digital plattform (kanal) utenfor egen direkte kontroll, og åpnet opp for en bruk av materialet som strakk seg utover dets opprinnelige funksjon, startet en kronglete reise. En digital melkerute hvor man gjennom å velge å gi full tilgjengelighet tråkket på tær, skapte nye (og uønskede) behov i befolkningen, og til slutt fortøyde fartøyet i en tilstand hvor dets grunnfunksjon kanskje ikke fungerer like godt som ved reisens start lenger.

Egnet lokalitet søkes

Skattelistenes fremtid er definitivt digital. Men spørsmålet er hvilke digitale plattformer som er de riktige å bruke for å forvalte deres viktige funksjon, uten å transformere kontrollfunksjonen til underholdning.

Her må man roe reka, ta en bolle og tenke seg nøye om. Selv om mulighetene teknisk ligger der, må man ikke fristes til å på ny trekke i spaken merket med «max tilgjengelighet». Men etter mitt skjønn bør man heller ikke bli for passiv i formidlingen.

Det er på tide å deaktivere «det digitale foreldrefilteret» som nå er slått på, da dette kan virke hemmende for reellt innsyn. I tillegg åpner det for en ny, uetisk, forretningsdrift der aktører tar seg dyrt betalt (opptil 1200 kroner per søk) for å gjøre oppslag i listene i sitt navn. At slike tjenester dukker opp, mener jeg er en indikasjon på sykdomstegn ved den eksisterende løsningen.

Er det kanskje heller tid for reunion på intranettet? At man kun kan søke på maskiner utplassert på rådhuset og utvalgte offentlige kontorer, men uten logging av oppslag? Preventivt, fortsatt digitalt, og med en passe dose SKAM. Og det er jo bare sååååå 2017!

Woman public internet access point on airport.(Illustrasjonsfoto, Colourbox)

signatur-martin

2 kommentarer om “Å digitalisere seg til trøbbel…

  1. Aleksander sier:

    Et godt skrevet innlegg, gøy å lese! Utgivelser av skattelistene var noe jeg i grunn gikk og gledet meg til de årene de var offentlige. Jeg skyver ikke under en stol at muligheten til å se hva folk og fe tjente og hadde i formue var ganske spennende. Når det er sagt var det nok topplistene jeg fascinerte meg mest over; «utrolig at én person kan tjene eller ha så mye penger», satt jeg og tenkte for meg selv. Du skriver at den offentlige utgaven av skattelistene virket disiplinerende på næringsdrivende. Det er noe jeg alltid har syntes var bra.

    Det er en interessant tanke at det finnes flere grader av offentlighet. At mediene publiserte listene var vel i og for seg greit nok, men alle disse tilleggstjenestene som dukket opp ble nok litt i meste laget. Det du skriver om at lavinntektsgrupper, nullskatteytere og andre etter hvert fikk det vanskelig, var nok relativt unngåelig i legden. Det er fascinerende å se hvordan tilgjengeligheten har gått fra å ligge sånn midt på treet, til en ene ytterkant, og så helt til den andre. Det er flott å se at myndighetene har lært noe på veien, men man kan jo lure på om de egentlig kan klandres i særlig grad. Som du sier har det vært en del vingling rundt dette, men å se konsekvensene av digitalisering og introduksjon av ny teknologi er ikke plankekjøring. Når det er sagt er det så klart kjipt at det også i dag er mulig å misbruke tjenesten, og at det nok også er noe hemmende for reelt innsyn. Det blir spennende å se hvordan utviklingen fortsetter. Kanskje det er på tide å åpne litt opp igjen? Bare litt da.

    Likt av 1 person

  2. monabrackenridge sier:

    Dette var utrolig godt formidlet, Martin. Du skriver utrolig bra og har mange gode poeng. Selv er jeg gift med en brite, og det samfunnet er jo omtrent den rake motsetningen til det norske når det kommer til dette med åpenhet. Der skal gjerdet rundt hagen være høyt nok til at naboen aldri vet om du er ute og motsatt. Du skal virkelig ikke legge nesa de i noe som foregår hos naboen, så for dem er det helt galimatias at vi i Norge bare med noen enkle tastetrykk kan få så private opplysninger om hvermansen som inntekt og skatt. Min mann brukte laaang tid på å forsone seg med at ”sånn er det her”. Men nå etter noen år ser han jo fordelene.
    Myndigheten har så nok ikke funnet den gyldne middelvei i denne saken. Og jeg syns ditt forslag om det gode gamle intranettet var en glimrende løsning. Kanskje du skulle ta patent på dette også (ref. ditt innlegg Kampen om mobilen. Hvordan forholde seg: ” Intern melding til Snapchat-adminstrasjonen: hvis det faktisk dukker opp en funksjon hvor man kan generere heftige beats til en video gjennom å klappe en takt, så er kontonummeret mitt 1644.12.75742.”

    Likt av 2 personer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s